Dette er bare for å vise forskjellen på nordmenn og svensker. Er det virkelig mulig? Jepp, det er det. Uheldigvis for oss.
22. februar 2010 kl. 09:47 med 1 kommentar
19. februar 2010 kl. 10:33 med 11 kommentarer
Wall of stone
Atter en gang kommer det et fantastisk band fra Fredrikstad. Noe som fører til at jeg nå har tre store favoritter fra byen min ved Glommas utløp. Tommy Tokyo & SFMG, Tellusalie og nå har altså Navigators også sneket seg inn på favorittlisten. Et band med en vokalist som synger seg rett inni sjela da, slik at du må sitte å lytte til den samme låta hele kvelden. Believe me, jeg har vært der. Jeg ER der. Et band med min gamle musikklærer på piano. Vel, han er ikke gammel. Min tidligere musikklærer fra barneskolen blir mer riktig (Så har vi rettet opp i det, liksom). Det er bare bra det. Er bare en smule irritert over aldersgrenser på konserter. Det skal bli en befrielse å bli 18 år. Albumet gis ut på mandag. Jeg kjøper det på tirsdag.
Sett deg tilbake, putt proppene i øra, skru opp volumet og nyt. Det er verdt det.
13. februar 2010 kl. 06:17 med 2 kommentarer
My Mother’s Day
I morgen er det morsdag, så i dag har jeg lagd kort. I år får mamma billetter til konsert med Vamp 4. mars. Regner med at hun blir glad for det. Søsteren og kjæresten hennes kommer om noen få strakser, så da skal vi spise. Superdupert!
overogut
12. februar 2010 kl. 11:57 med 1 kommentar
Skjøteledning
Jeg blir bare en smule provosert. Leste akkurat at damen over, Linni Meister, ikke har bestemt datoen for bryllupet sitt fordi hun vil være 100% på at hennes forlovede er den rette. Unnskyld meg, men har ikke denne damen akkurat fått et barn da? Bør man ikke være 100% sikker på at man får barn med den rette også? Jeg har vokst opp med begge foreldrene mine, og er veldig fornøyd med det. Barn som opplever at foreldrene skiller seg, må jo gå gjennom en hel rekke vonde følelser. Selvfølgelig er det forskjellig fra barn til barn, men sånn gjennomsnittelig opplever barn det som en veldig vond opplevelse. Jeg mener ikke at man bør gifte seg før man får barn, det er jo ikke noe poeng. Det jeg mener er at det å få et barn med den rette er vel så viktig som å gifte seg med mr. right. Kanskje viktigere også.
overogutigjen
12. februar 2010 kl. 11:33 med 1 kommentar
You are my sister
Antony and the Johnsons. Trenger ikke å si så mye. Perfekt på en rolig fredagskveld hjemme i stua. Nydelig video btw. Tror forresten jeg skal prøve å begynne og blogge igjen. I’ll try my best.
Overogut, godtfolk!
4. februar 2010 kl. 05:41 med 1 kommentar
Jeg er med!
Jeg er med! Er du? Bare måtte reklamere for en gruppe på Facebook som jeg er medlem av, men som jeg ikke vet hva går ut på. Det er i hvert fall helt tydelig at det har noe med FFK å gjøre. Jeg er med på det meste som gjelder FFK så jeg er med på dette også. Tidligere i dag oppdaget jeg en gruppe på face som kalte seg for “Jeg er IKKE med”. Så nå sitter jeg kun igjen med et sprøsmål. Hvordan kan man være med på noe som man ikke vet hva er? Herlige mennesker i den gruppa altså. Hele 46 medlemmer er de tilsammen. 25 damer. 20 menn. Og 1 person jeg ikke vet helt hva er, grunnet utenlandsk navn. MEN! Det store sjokket kom da jeg så at en av de hyggeligste lærermenneskene jeg kjenner er medlem der. Skjer med det?
Nei, her får vi stille opp for laget og byen dere. Blø for drakta, fylle stadion og la heiaropene runge over hele Østfold. I hvert fall til Særp.
Over og ut!
2. oktober 2009 kl. 07:32 med ingen kommentarer
Excuse us while we kiss the sky
Jeg var en gang veldig interessert i skihopping. Interessen har ennå ikke blitt borte, men jeg er vel ikke fullt så stor fan som jeg en gang var. Jeg er vel kanskje mer en skapskihoppelsker, om det er noe som heter det. For jeg tror ikke det er så mange som vet at jeg liker nettopp denne sporten.
Så var det bildet over da. En gang var på hotellet på Holmenkollen sammen med Ine. Små og uskyldige som vi var gikk hun og jeg ut for å hente isbiter på gangen. Det var bare ett problem, maskinen var ødelagt. Så da måtte vi bevege oss opp til etasjen over oss. Der kom det store sjokket. Ved maskinen sto et bord. Ved bordet satt det mange menn. Mennene spilte poker. Jeg ble rød i hodet, for mennene ved bordet var nemlig det norske hopplandslaget. Alle skihopperne på landslaget satt der. Ine visste ikke hvem det var, så det var liksom greit for henne. Men fan som jeg var den gangen så visste jeg vel omtrent høyde og vekt på alle sammen. Jeg har aldri vært så nærvøs noen gang. Men vi fikk i hvert fall autografen av dem alle, og jeg tror jeg var i sjokktilstand resten av kvelden og dagen etter. Så da lagde jeg meg et bilde med autografen og et bilde av hver av dem. Det er jeg skikkelig stolt av!
au revoir
28. august 2009 kl. 06:26 med ingen kommentarer
Jeg har rosa negler, og det går ikke bort.
Skolen er FANTASTISK! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg kom i klasse med to jeg kjenner godt fra før, og det er kjempebra. Dessuten er klassen fyllt med herlige sjeler, som det skal bli en glede å dele tre år av livet mitt med. Jeg er også fornøyd med lærerne, de er kjempekoslige og det er veldig viktig. Vi har startet skolen for fullt nå, og til tirsdag får vi pc’ene våre. Det gleder jeg meg til, tror det blir bra. Vi var på informasjonsmøte i går, og det virker veldig spennende. Fransken er kanskje ikke sånn som jeg ønsket meg, men at en person skal ta over for hun vi hadde på ungdomsskolen blir som å hoppe etter Wirkola. Altså helt umulig! Men jeg tror det ordner seg etter hvert når vi kommer ordentlig i gang, bøkene vi skal få virker veldig spennende i det minste.
Jeg ble så glad tidligere i dag, for jeg drev og så på diverse universiteter i Wales. På et universitet i Cardiff går det ann å studere Grafisk Kommunikasjon, og det er jo akkurat det jeg har lyst til å studere. Så kanskje jeg vil studere der, eller i Danmark. Det vet jeg ikke helt ennå, men ut i verden skal jeg. I tillegg så er det kanskje litt tryggere for meg i Cardiff siden jeg kjenner folk der. Jeg gleder meg veldig, veldig, veldig!
Nå lager mamma en av yndlingsrettene mine, magen rumler og blodsukkeret er på vei ned IGJEN. Jeg kan ikke gjøre annet enn å glede meg.
Au revoir
14. august 2009 kl. 12:04 med 17 kommentarer
Dans meg til jeg stuper, dans meg til jeg blør
Endelig har kreativiteten kommet tilbake igjen. Så da har jeg begynt å tegne en fiolin, men den er ikke helt ferdig ennå. Det er ikke så mye igjen heller egentlig, bare litt nede på den. Synes dessuten at det passet kjempefint at kreativiteten kom akkurat nå, for det er jo under en uke til skolestart, og de tre neste årene på videregående trenger jeg en del kreativitet!
Åh, jeg syns jeg får utnyttet de siste feriedagene så fint jeg, og jeg nyter det virkelig. Jeg fått meg en kjempehyggelig, dansk kamerat og en kjempesøt brevvenn i Estland! Jeg har vært mye sammen med Camilla de siste dagene, og da går jeg rundt å smiler hele tiden, for hun er så morsom og det er sjelden hun ikke smiler. Skikkelig humørspreder! Det blir mye intern humor da, men det er vel den beste humoren også?
I tillegg til alt dette har jeg fått postkort og pakke i posten! Jeg er så glad for post. Vel, pakken visste jeg jo at kom, men kortet var uventet. Det kom fra England faktisk, og jeg lengter så tilbake dit. Skal prøve å overtale mamma til å dra til familien vår igjen. De er så herlige! Pakken var fra cdon.com. Jeg bestilte Un Long Dimanche de Fiancailles (En Langvarig Forlovelse), og en CD fra Valkyrien Allstars. Og ja, jeg har en ting for rare dialekter og fioliner. De bøkene jeg bestillte har ikke kommet ennå, så det kan jeg ta i et senere innlegg.
Om noen lurer på hvor jeg har funnet overskriften i de tre innleggene før dette, og inkludert dette så klart, så er det fra en sang som heter Dans Meg Til Jeg Dør. Den er laget av Levi Henriksen og Thomas Mårud, og er helt genial. Sangen ligger på Youtube, så det er bare til å høre på den! (Jeg vet at Dance Me To The End of Love er en sang av Leonard Cohen, men den blir nevnt i sangen).
Håper dere har en fantastisk kveld, au revoir.
10. august 2009 kl. 01:28 med 5 kommentarer
Dance me to the end of love
Som jeg skrev i forrige innlegg så var jeg i kirken i går for å se noen bekjente av meg gifte seg. Jeg har på følelsen at det var et bryllup hvor det ikke var spart på noen ting. Vi snakker om gjester i ført Christian Louboutin, Chanel og Dior, 100 spesielsydde puter og en diger limousin. Men jeg må innrømme at det lå en viss sjarm over det hele, det var storslagent og flott, men overhodet ikke alt for høytidelig. Om du skjønner hva jeg mener.
I går tror jeg faktisk jeg også kom bort i en prest som ikke var alt for opptatt av Jesus og Gud og sånn. Han snakket om “drittværet” og Lucky Luke, han var kul! Vielsen var også litt annerledes enn de jeg har sett før, det var litt sånn amerikansk. Typen “nå-kan-du-kysse-bruden-style”. Det liker vi jo selvfølgelig!
au revoir